Nordisk Mönster-Tidende: Detaljer

I tillegg til bildene kjøpte jeg tre utgaver av Nordisk Mönster-Tidende. Her er noen detaljbilder fra dem, jeg har posta heile greia på Tumblr, 1890, 1901, 1911.

Vampyrbok: Carmilla, Sheridan le Fanu (1872)

I am now going to tell you something so strange that it will require all your faith in my veracity to believe my story. It is not only true, nevertheless, but truth of which I have been an eyewitness.

Carmilla er ei lang novelle av irske Sheridan le Fanu. Den er spesiell i at den skiller seg ut fra resten av vampyrlitteraturen som ble skrevet på denne tida. Ikke tro at Dracula var først - Stokers bok kom tjuefem år etter Carmilla og var en del av ei vampyrbølge, akkurat som nåtidas paranormale romanser og åttitallets Anne Rice.

Den skilte seg ut fra de andre bøkene ved å ha en kvinnelig antagonist hvis offer var en annen kvinne. Carmilla var den første kvinnelige vampyren i bokformat.

I dag er hun nesten glemt, redusert til prototypen for lesbiske vampyrer, mye takket være Hammerfilmene. En av de siste inkarnasjonene hennes er fra Lesbian Vampire Killers, hvor filmens helter tar inn i Mircallas hus (stokk om bokstavene...) og ender opp med å bekjempe lesbiske vampyrer. De aller fleste karakterene hun deler navn med har svært lite med originalen å gjøre ettersom de aller fleste kvinnelige vampyrer kun eksisterer for å tilføre mer hud til lerretet.

Source.

Historien er satt i Styria, på grensa mellom Østerrike og Ungarn. Hovedpersonen Laura gjenforteller de merkelige hendelsene hun var gjennom som ung. Hun har sitt første møte med vampyren som seksåring, når en skapning kommer inn på rommet hennes mens hun sover og biter henne. Når hun skriker og de voksne kommer løpende finner de selvsagt ingenting mistenkelig.

Flere år seinere havarerer ei vogn utenfor slottet deres. Carmilla, ei ung jente blir skadd i ulykken, men moren hennes insisterer på at følget må fortsette. Lauras far tilbyr å ta Carmilla inn til hun er bedre. Hun og Laura blir gode venner selv om Carmilla ikke har lov til å fortelle noe om seg selv.

Plottet tykner når Laura får mareritt. En kattelignende skikkelse kommer inn i rommet hennes og biter henne, for så å forsvinne ut av rommet uten å åpne døren. Rart nok blir Carmilla bedre mens Laura sykner hen, og Lauras far får høre lignende sykdomshistorier fra bekjente.

Carmilla er absolutt verdt å lese. Den er litt drømmeaktig, og det er stort rom for tolkning i teksten. Best av alt er den annerledes og spiller på litt andre regler enn vampyrlitteraturen den moderne leser er vant til.

Carmilla kan leses og lastes ned fra Gutenberg.

Viktorianske bilder

Noen falt selvfølgelig innom brukthandelen med hundre år gamle moteblader mens hun var i Oslo. Jeg endte opp med bilder denne gangen. Jeg plukka ut flesteparten fordi personene hadde interessante klær, men noen var bare fine. Det er litt rart med disse menneskene jeg ikke kjenner, jeg lurer på hvem de var og hva slags historier de kunne fortelle.

Fotografiene er sånn høvelig sortert etter årstall, men jeg er ikke heilt sikker. Det er litt vanskelig å se heile kjolen et par bilder. De fleste bildene er fra Norge.


København. Datert etter kjolen 1850-1860.

Bildet er tatt i Christiania, en gang etter 1873. Fotografen fikk en utmerkelse ved verdensutstillingen i Wien det året, og reklamerer med det.

1880-tallet.

Tidlig 1890, antakelig, ut i fra ermene.

Interessante knapper.

1900, pluss.

Banzaicon 2012

En skulle tro at det ikke var noe problem å få med seg to kostymer i bagasjen. I hvert fall trodde ikke jeg det, til jeg dro fram det jeg skulle ha med for å pakke ned. Jeg drepte den stakkars bagen jeg vanligvis reiser med. Jeg fikk alt nedi, og fikk den igjen mens jeg satt på den. Så gikk jeg ned for en kopp kaffe. Da jeg løp opp igjen for å pakke ned et underskjørt jeg hadde glemt å ha i, hadde det rakna en søm. Måtte ha med monsterstor Samsonite-koffert isteden.

Jeg vil ha en skapkoffert, som denne, bare større, og med hjul.

Da jeg skulle nedover fløy jeg med Widerøe.  Herfra bruker de små fly med rundt kun femti seter, og man kjenner det når de gir gass på rullebanen. I tillegg til det liker jeg flybladene deres. Jeg får akkurat tid til å lese dem på vei til Tromsø. Nummeret de har ute nå varma det ikke-eksisterende hjertet mitt. De har en artikkel om damppønk (Dampdrevne Drømmer), og skribenten er enten damppønker eller en dedikert researcher.

Lørdag, rokokko. (c) T. Pedersen.

Det viktorianske ensemblet var overraskende komfortabelt. Jeg snørte korsettet minimalt fordi jeg var redd for at jeg kom til å bli kjempevarm og miserabel. Det eneste kostymet ikke var bra for, var å sitte på tog i over to timer. (Jeg gadd ikke skifte før vi dro.) Med kø og korsett kunne jeg ikke lene meg tilbake.

DamppønketeJack Harkness til venstre! (c) T. Pedersen. (Kommenter hvis du er på bildet, så linker jeg til deg.)

Jeg turte å møte opp til style-konkurransen, jeg tryna ikke på vei opp scena, men jeg glemte absolutt alt jeg hadde planlagt å gjøre. Ingen anelse om hvordan det gikk, for toget vårt gikk akkurat da avslutningsseremonien begynte. (Jeg holder en knapp på ulvekostymet på fire bein, det var wow, samt de to utrolig gjennomførte damppønkerne. )

Kjære skjerm på bordet der, hvem er bleikest på bildet her? (c) T. Pedersen

Det var kanskje ikke en så god ide å spøke om hvor jeg kunne komme til å stikke hattenålene. Da jeg justerte dem like før jeg skulle opp på scena (jeg var sikker på at hatten kom til å falle sekundet jeg gikk opp, det ville bare vært så typisk), kom jeg til å stikke en av dem inn i skalpen. Og det la jeg ikke merke til før etter at sceneskrekken og adrenalinet hadde gitt seg. Men da kjente jeg det godt, nåla satt faen meg langt inn.

Hvis man ser bort fra kostymene var favorittdelen min av connet definitivt foredragene. Tab Kimpton snakka om webcomics, stage skills, crossplay og våpenlaging. (Jeg var vel ikke den eneste som var totalt fascinert av parykken med dingletingene?) Det er så pinlig å tro at man snakker bra engelsk til man åpner kjeften og prater med en som har det som morsmål. Da blir det bare blargh, blargh, ja, ich bin - nei vent, det er feil språk, nå holder jeg kjeft mens jeg dør av skam.

Jeg kjøpte en button det står Fabulous på - tanken er at jeg skal gi den til en Herbert i Berlin, om jeg kommer meg nedover, om jeg tør å gå backstage - og en damppønkete tegneserie jeg likte kjempegodt.

Silje Danielsen holdt foredrag om parykker. Jeg har ikke brukt parykk, men hun snakka om lace fronts og om å sy på lace. Det har jeg ikke tenkt på før, jeg føler meg så utrolig dum.

Samla har jeg kjempelyst til å prøve ut noen av teknikkene de prata om. Jeg vil lage sverd og cosplaye en mann, kanskje Kaptein Sabeltann. Jeg kunne sydd barten hans, ohoi, som jeg kommer til å hate meg selv for det. Og det kommer til å bli kjempegodt å røske parykklim av overleppa. Men så er cosplayere stort sett en gjeng masochister.

Hattefnatt

I siste liten ville jeg ha hatt til det viktorianske ensemblet. Jeg satte opp et ekstra gjøremål på faen-jeg-må-lage-dette-før-jeg-drar-lista mi og henta limpistolen. Jeg fikk en fancy limpistol til jul og jeg elsker den selv om den ikke er i bruk så ofte.

Boksen var med på kino for å være popcornbeholder og nå ble den en hatt. Ikke verst for en skarve godteriboks fra en kiosk.

Den er trekt med samme stoff som skjørtet. og overdådig dekorert med fjær og papirblomster. Hattegale Ivy Hisselpenny fra Parasol Protectorate ville vært stolt. Mau ble stor i øynene da jeg kom hjem med en pakke store gåsefjær. Hun fikk en som var litt rufsete fra før av, og spankulerte av gårde med den som om hun hadde drept ei heil gås. Så prøvde hun seg på å stjele resten, men det tok jeg henne heldigvis i.

I siste, siste liten bestemte jeg meg for at jeg ville trenge hattenåler til å sette den fast med. Jeg kunne sikkert kjøpt en liten kam å sy på, men jeg tok ikke sjansen på at jeg skulle glemme det. Hattenålene mine er ekstra lange synåler (ante ikke at det fantes så lange, egentlig) som jeg tredde perler på. De er fine, perlene kan lett byttes ut og matches til andre antrekk. Det eneste jeg ikke liker med dem er at de er veldig skarpe. Jeg prøvde dem på og endte med å stikke litt for langt. Men går de gjennom skalpen kan jeg iallfall være sikker på at hatten blir på.

Dette er en bloggpost

Søknadene til KHIO og Bø er sendt, førstnevnte to dager før fristen til og med. Neste helg er det Banzaicon i Larvik. Jeg drar sammen med Tsurine, min eldste partner in crime (eldste vennskap, altså), og hun har med seg noen kule folk fra skola jeg besøkte rundt Allehelgen.

Jeg planlegger å bruke det røde rokokkoensemblet sydd i fjor sommer, samt det nyeste viktorianske antrekket, som jeg ikke har komplett bilde av enda. Sistnevnte skal til pers i en stylekonkurranse med mindre jeg feiger ut når de roper meg opp, sceneskrekk, angst, muligheten til at jeg snubler i det lange skjørtet på veien opp til scena, etc.

Jeg har sydd masse i det siste, jeg har bare ikke vært flink til å ta bilder. Her har Sylvilel foreviga meg mens jeg klipper ut mønsteret til en viktoriansk retikyl som står til antrekket. Uten sminke også, det var tidlig på morran. (For meg.) Den venstre handa mi er litt skummel og gummiaktig.

Og her er resultatet.

Blod på rysjene mine.

Jeg har også lagd underskjørt og over-underskjørt til det viktorianske antrekket. Har ikke bilder bortsett fra dette. Det ser litt sånn ut, bare at det har antakelig dobbelt så mange rysjer.

Jeg forlenga mønsteret til de korte mamelukkene og sydde et par i blått som vil stå til den korte blå underkjolen min. Hver gang jeg syr av dette mønsteret blir jeg så fornærma over hvor store buksene er før man har bandene i og snører til. Dette er medium, og de måler godt over en meter rundt livet.

Jeg har ikke ligget på latsida når det kommer til sying. Allikevel oppdaga jeg at jeg har ei liste av ting som må gjøres i løpet av de to neste dagene. Jeg drar nedover den tolvte. Det røde ensemblet trenger ny, bredere stomacher, jeg orker ikke konstant å holde øye med at den jeg har sitter ordentlig. (Som en liten digresjon har jeg oppdaga at stomacher på norsk er brystklut. Jeg nekter å bruke ordet.) Samme ensemble trenger røde roser jeg skal ha i håret. Jeg må fremdeles sy et bakstykke til det viktorianske overskjørtet og finne ut hvordan jeg skal drapere det, og viktorianske damer gikk egentlig ikke ut uten hatt, så jeg burde ha en sånn.

Også blogger jeg istedenfor å sy.

RMR: Satyricon

Satyricon spilte på RMR sist helg. Som en sann sell-out så jeg egentlig bare headlinerne, men det var fordi jeg var på jobb resten av dagen. Fikk prøvd ut køen og det første viktorianske skjørtet jeg har ferdig. Snubla bare i det en gang, og det var fordi det var glatt ute. Også hadde jeg høyhælte sko.

Konserten var grei. Hadde illusjoner om at Satyr skulle være mer skummel og slem og svart, og ikke publikumsvennlig. Svartmetall er kanskje mye teater. Gode musikere er de iallfall.

(c) Steve Nilsen.

En av fotografene foran scena la merke til sminken og de gedigne øyevippene jeg hadde på, og tok noen bilder.

(c) Steve Nilsen.