Alle danser med Døden



Franz Winterhalter, 1865. Wikipedia.

Det kan kanskje se slik ut, men Keiserinne Elisabeth (1837-1898) av Østerrike-Ungarn er ikke egnet materiale for ei Disneyprinsesse. Ikke med mindre Disneys nye policy om realistiske kjærlighetshistorier tar en u-sving nedover ei særdeles mørk gate.

Egentlig var det Elisabeths eldre søster Helene som skulle bli keiserinne. Men da hun reiste med søster og mor til Bad Ischl for å møte Franz Josef, endte møtet med at han forelska seg i Elisabeth isteden. Mens dette møtet har blitt romantisert, ender eventyret her.

Franz Winterhalter, 1865. Wikipedia. 

Den drømmende Elisabeth fikk et hardt møte med det strukturerte hoffet. Etter hvert trakk hun seg unna offentligheten - noe som bare gjorde henne mer omtalt og mystisk. Livet hennes er fremdeles gjenstand for fascinasjon - det finnes alt fra nipssamlere til turoperatører som tilbyr at man kan dra til Wien og bli kledd opp som henne.  

Hun utvikla depresjon etter den første datterens død i 1857, et tungsinn som varte store deler av livet. Historikere går i dag ut i fra at hun hadde anoreksi. Hun tilbrakte år av gangen borte fra Wien og hoffet under dekke av en mystisk lungesykdom som alltid forverret seg hjemme, evig frihetssøkende på rastløs reise gjennom Europa. Etter at sønnen, kronprins Rudolf, begikk selvmord i 1889, gikk hun i sørgeklær livet ut.

I dag er det 113 år siden hun ble myrdet av en italiensk anarkist som var ute etter å fremme sin egen sak.

Personlig er jeg ikke så veldig interessert i Elisabeths tragedie. Men hun er et interessant ikon. Hvis min ikke så utrolige intro til Käiserin Sisi var nok til å vekke interesse, anbefaler jeg denne artikkelen for de som vil vite mer.

Der Tod & Elisabeth. TvTropes.

Jeg kjenner til Elisabeth på grunn av musikalen som tar utgangspunkt i livet hennes. (Og døden også, egentlig.)

I motsetning til mange andre filmer og skuespill er ikke musikalen et overromantisert rosenrødt bilde av keiserinnen. Tvert i mot blir handlingen fortalt av Luigi Lucheni, anarkisten som myrda henne, og hun blir framstilt med Døden som evig følgesvenn.

Den potensielt kun tragiske historien blir oppveid av musikken. Og Lucheni er en sarkastisk kommentator som gjerne kommer med sine egne synspunkter om det som skjer på scena. I åpningssangen til andre akt, Kitsch! (engelsk versjon her) gjør han åpenlyst narr av publikum og en allmennhet som romantiserer den tragiske Elisabeth.

Den mest kjente sangen fra showet er uten tvil Ich gehör nur mir (I belong to me - akustisk). Elisabeth våkner dagen etter bryllupet sitt (hvor Døden forresten dukker opp og sier at hennes siste dans tilhører ham - Die Letzte Tanz, The Final Dance), svigermor Sophie er ikke tilgivende og Franz Josef er til liten hjelp når Elisabeth skal piskes inn i rollen som keiserinne.

I ei rekke av catchy sanger tar Wenn ich tanzen will (When I want to dance) førsteplassen. Elisabeth er selvsikker etter en politisk seier (det er ikke hver dag man forener to land i konflikt), heilt til Døden kommer innom for å minne henne om at hun fremdeles er fanget.

Selv om jeg linker til engelsk versjon vil hver musikalfanatiker selvfølgelig insistere på at originalversjonen er best. For de som ikke kan tysk fant jeg fram til versjoner med undertekst. Fullt opptak med engelske tekster her. Se om det er mulig å komme seg gjennom prologen uten å få første sang på hjernen. Elisabeth, Elisabeth...